NTFs etiske regler

Bestemmelsen er en videreføring av de gamle etiske reglene § 8, og presiserer at tannlegen plikter å fremlegge de opplysninger som er nødvendige for at pasienten skal kunne medvirke til behandlingen og til å gi sitt informerte samtykke. Helselovgivningen gir pasienten rett til å medvirke og rett til å samtykke etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-2. Det presiseres i bestemmelsen at behandlingen skal være styrt av hva pasienten behøver, ikke tannlegens preferanser eller faglige/økonomiske interesser.

Bestemmelsen kan være vanskelig å vurdere i praksis. Når har pasienten fått tilstrekkelig informasjon til å kunne gjøre et informert valg? Det er ikke krav om at pasienten skal få alle tenkelige opplysninger om behandlingen. Enkelte misforstår hva som ligger i et slikt samtykke. Det er ikke krav om at det skal være eksplisitt eller skriftlig, også konkludent atferd som å bestille time for å utføre en bestemt behandling for så å komme til denne timen og sette seg i stolen vil normalt sett være å regne som et samtykke til behandling.

Eksempler

• I 2023 fikk en tannlege kritikk fra rådet for å ha gjennomført en svært omfattende behandling på veldig kort tid uten å ha informert pasienten om mulige konsekvenser og bivirkninger av å motta så mye behandling over kort tid. Pasientens helsetilstand tilsa at det måtte tas spesielle hensyn.

• Tannlege med kompetanse innen implantologi møter pasient med luke etter ekstrahert tann 16. Legger frem behandlingsforslag om å erstatte 16 med implantat uten å tilkjennegi at andre alternativer finnes. Tannlegen lar seg styre av hva som er mulig å gjøre utfra sin kompetanse. Ettersom pasienten ikke informeres om andre alternativer, kan man ikke si at pasienten har fått tilstrekkelig informasjon til å gi et informert samtykke.

• Tannlege møter pasient med amalgamfyllinger i premolarene. Foreslår å skifte disse til kompositt. Pasienten informeres ikke om at fyllingene i seg selv er gode funksjonelt og at den eneste grunnen til at de foreslås byttet er ut fra at tannlegen ikke synes de er pene. Pasienten informeres heller ikke om at frisk tannsubstans kommer til å gå tapt i prosessen. Pasientens samtykke til å skifte fyllinger blir da gitt på for tynt grunnlag, og vil dermed ikke kunne sies å være et informert samtykke.

Bestemmelsen er en videreføring av de gamle etiske reglene §§ 3 og 4.

Taushetsplikten, som reguleres av helsepersonelloven § 21, er grunnleggende for tilliten til helsetjenesten. Den klare hovedregelen er at pasienten selv har kontroll på sine helseopplysninger og spredningen av disse. Bestemmelsen regulerer både taushetsplikt og journalføringsplikten etter helsepersonelloven §§ 39 og 40. Innsynsrett for pasienten er regulert i helsepersonelloven § 41 og pasient- og brukerrettighetsloven. Det setter pasienten i stand til å gjøre seg kjent med hva helsepersonell har skrevet om en selv, og til å ivareta retten til å få rettet/slettet det som måtte være feil.

Etikkrådet behandler normalt ikke saker som er til behandling hos offentlige myndigheter. Manglende journalføring og brudd på taushetsplikt er saker som normalt behandles av Statsforvalteren/Statens helsetilsyn. Samme sak behandles vanligvis ikke av etikkrådet i etterkant.

Henvisningen til samtykke til deling av pasientopplysninger refererer til helsepersonelloven § 22. Deling av pasientopplysninger uten samtykke reguleres av §§ 30-34.

Tidligere fremgikk det av de etiske reglene at tannleger skal pålegge sine medarbeidere den samme taushetsplikten etter de etiske reglene som de selv er omfattet av, og som går ut over det som omfattes av den lovpålagte taushetsplikten. Dette er tatt ut. Taushetsplikten tolkes strengt av tilsynsmyndighetene, og andre enn tannleger kan ikke være omfattet av NTFs etiske regler. Det kan vanskelig legges en slik plikt på tannlegene når den ikke kan håndheves.

Siste setning er ny, og tjener som en påminnelse om innholdet i taushetsplikten og at det er lurt å tenke seg om før man deler noe som omhandler pasienter. Deling av pasientinformasjon i sosiale medier eller i reklame bør unngås så langt som mulig, selv når pasientens samtykke foreligger. All omtale av pasienter bør være preget av respekt og omtanke. Dette gjelder også kolleger imellom innad på klinikken, i lunsjpauser, i faglige diskusjoner eller i lignende fora.

En tannlege skal vise stor forsiktighet ved bruk av journalmateriale som f.eks. røntgen og kliniske fotos i forbindelse med undervisning, faglige diskusjoner i kollegaforum, reklame, sosiale medier og liknende. Dette gjelder selv om pasienten er uidentifiserbar. Informasjon hentet fra pasientjournaler skal aldri deles i slik sammenheng uten pasientens uttrykkelige, skriftlige og journalførte, informerte samtykke.

Ved bruk av kunstig intelligens vil tannlegen være ansvarlig for de vurderingene den kunstige intelligensen har gjort. Slike hjelpemidler kan være nyttige, men må brukes med omhu og med visshet om at profesjonsansvaret ligger hos tannlegen som anvender teknologien.

Eksempler:

• En tannlege legger ut pasientrøntgen på et forum for tannleger for å be om råd videre, uten at pasienten har samtykket. Dette er et klart brudd med autonomiprinsippet.

• En tannlege snakker ned en pasient som ikke klarer å forbedre tannpussen overfor kolleger. Dette vil kunne bryte med prinsippet om autonomi da det vitner om mangel på respekt og kanskje også på empati for pasienten.

• En tannlege nekter å gi ut journalopplysninger vederlagsfritt til pasient. Tannlegen hindrer dermed innsyn i journal. Pasient og brukerrettighetsloven sikrer pasienten rett til innsyn i egen journal. Kopi skal gis ut uten vederlag. Tannlegen kan kun ta betalt hvis pasienten ber om flere kopier av journalen, og da begrenset til et rimelig gebyr for administrasjonskostnader. Dette er også regulert i Pasientjournalforskriften § 11 (3) Rett til innsyn

Bestemmelsen er ny, og presiserer at tannlegen må ivareta egen autonomi. Dette inngår også i forsvarlighetsprinsippet, som kommer til uttrykk i helsepersonelloven § 4. Tannlegen skal f.eks. ikke la seg presse til å utføre behandlinger på det offentliges regning når behandlingen faller utenfor de regler og normer som er definert som god klinisk praksis.

Eksempler:

• En tannlege lager skallfasetter på friske tenner på en pasient som ønsker lysere tenner. Pasienten gjør det klart at hen ønsker dette så sterkt at hen vil oppsøke tannlege annet sted, om så i utlandet, for å få porselensfasetter og lysere tenner. Tannlegen ivaretar ikke sin egen autonomi når behandlingsvalget styres utelukkende av pasientens bestilling, og ikke av et faglig vurdert behandlingsbehov.

• En tannlege lager en underkjeveprotese på en dement sykehjemspasient pga. at pårørende mener at «mor ser så ustelt ut uten tenner. Dessuten har hun krav på gratis behandling». Pasienten spiser godt uten tennene og gir ikke selv noe uttrykk for å lide av sin tannløshet. Tannlegen ivaretar ikke sin egen autonomi når behandlingsvalget styres utelukkende av pårørendes bestilling, og ikke av et faglig vurdert behandlingsbehov.

Bestemmelsen er en videreføring av de gamle etiske reglene § 2, og er ment å minne om at tannlegen plikter å være faglig oppdatert. Det skjer stadig utvikling innenfor faget, som tannlegen som yrkesutøver må følge med på.

Eksempler:

Det finnes ikke saker hvor tannleger har fått kritikk for overtredelse av bestemmelsen. Tannleger som ikke holder seg faglig oppdatert vil være gjenstand for tilsynsmyndighetenes vurdering, fremfor etikkrådets. Statsforvalteren og Statens helsetilsyn kan gi tannleger pålegg om faglig oppdatering og kurs som følge av brudd på helsepersonelloven. Dette understreker viktigheten av å holde seg faglig oppdatert.

Tannlegen må gjøre en selvstendig vurdering av nye produkter og metoder som markedsføres, og om og når det er riktig å ta disse i bruk. Det anbefales å lese og forholde seg til det som finnes av vitenskapelige artikler i f.eks. Tannlegetidende eller andre fagfellevurderte tidsskrifter.

Bestemmelsen var tidligere del av de etiske reglene § 8. Den står nå for seg selv, for å understreke viktigheten av prinsippet. Det følger også av helsepersonelloven § 6 Ressursbruk, at helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienten (eller andre) unødvendig tidstap eller utgift. Synet på hva som er nødvendig behandling endrer seg i tråd med samfunnets skjønnhetsideal. Hva vi oppfatter som pent og nødvendig, og muligheten til å kunne korrigere utseendet, er i konstant endring. Både tannlegen og pasientene blir påvirket av dette. Det vil derfor ikke finnes en fasit på hva som er riktig behandling, som er allmenngyldig for alle pasienter. Hva som er nødvendig og riktig å gjøre forutsetter at tannlegen reflekterer over hvert enkelt kasus, og foretar et begrunnet valg. Tannlegen skal, som helsepersonell, ikke bidra til økt kroppspress.

NTF er del av «gjør kloke valg»-kampanjen, og anbefaler alle medlemmer å sette seg inn i retningslinjene som er publisert på nettstedet

Se policydokument om «NTFs syn på nødvendig helsehjelp og kosmetisk behandling» , 196.3 kB., vedtatt på NTFs representantskap 2021.

Se også «Policydokument – Kosmetisk behandling i allmennmedisin og odontologi», vedtatt av NTFs hovedstyre i 2021.

Eksempler:

• En tannlege velger av økonomiske hensyn å anbefale kronebehandling der fylling ville ha gitt et tilstrekkelig godt resultat for den aktuelle pasienten.
• En tannlege fremsnakker implantatbehandling i et område der pasienten også klarer seg fint uten erstatning, uten å informere om muligheten for ingen behandling.
• En tannlege tar for gitt at pasienten ønsker å skifte ut brune fortannsfyllinger.

Bestemmelsen er en videreføring av de gamle etiske reglene § 8, tredje ledd. Dette følger også av helsepersonelloven § 4 Forsvarlighet. Plikten til å informere om andre funn er ikke ny, men det er en endring som består i at tannlegen skal bidra til at pasienten får nødvendig helsehjelp.

Eksempler:

• Tannlegen velger å utføre avansert kjeveortopedisk behandling uten å inneha kompetanse.
• Tannlegen ser en atypisk slimhinnelesjon som hen ikke kan definere. Lesjonen forsvinner ikke, men pasienten henvises ikke videre for utredning.

Dette temaet er omtalt i spalten "Spør avdokaten" i Tidende 3/2017

Eksempler:

• Pasienten har ikke betalt fakturaen fra første sesjon, i en pågående rotfylling. Så langt det ikke foreligger et akuttbehov, kan pasienten få beskjed om at fakturaen må betales før behandlingen kan fullføres. Det er i så fall viktig å informere pasienten om at hen ikke er ferdigbehandlet og hva følgene av dette kan være.
• Ved trusler mot tannlegen eller tannhelsepersonellet kan tannlegen avslutte behandlingsforholdet med pasienten. Det er også da viktig å informere pasienten om at hen ikke er ferdigbehandlet og hva følgene av dette kan være.

Delegering reguleres også av helsepersonelloven § 5. Bestemte oppgaver kan overlates til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis.

Eksempler:

• En tannlege som delegerer avtrykkstaking til sine tannhelsesekretærer uten å sikre at hver og en har nødvendige ferdigheter og kunnskap til å gjøre dette på en god måte opererer ikke innenfor regelverket.
• En tannlege får sin tannhelsesekretær til å sette anestesi-injeksjoner. Helsedirektoratet har uttalt at det som hovedregel ikke er akseptert å sette bort denne oppgaven. Les mer i brev fra Helsedirektoratet

Bestemmelsen kom inn i det etiske regelverket i 2019, og er en naturlig del av et profesjons-etisk regelverk. Å innlede personlige relasjoner med pasienter kan også være i strid med kravet til forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp i helsepersonelloven § 4. Det anses som misbruk av tillit, som er grunnlaget for å yte og ta imot helsehjelp. Forholdet mellom pasient og behandler er preget av en ubalanse i makt, fordi en skal hjelpe og den andre skal motta hjelp. Det medfører at pasienten vil være sårbar og avhengig av den som skal hjelpe. Helsepersonell må ikke bruke denne avhengigheten til å tilfredsstille egne personlige behov. Misbruk av den avhengighet som oppstår mellom pasient og behandler kan i ytterste konsekvens medføre at pasienten ikke lenger har tillit til hjelpeapparatet, og derfor ikke søker hjelp for sine problemer.

Bestemmelsen er ikke ment å ramme relasjoner der tannlegen og pasienten kjenner hverandre fra før av.

Eksempler:

• En tannlege takker ja til venneforespørsel på Facebook fra en pasient som hen ikke har andre relasjoner med.
• En tannlege inviterer sin pasient på middag for privat samvær.

Bestemmelsen er en videreføring av de gamle etiske reglene § 14. Helsepersonell skal også på eget initiativ gi tilsynsmyndighetene opplysninger om forhold som kan sette pasienters helse og liv i fare, jf. helsepersonelloven § 17.

Eksempler:

• En tannlege fikk ikke kritikk fra rådet etter å ha vært klaget inn for brudd på bestemmelsen. Vedkommende hadde kontaktet Statsforvalteren om alvorlige forhold som medførte stor risiko for pasientsikkerheten hos sin kollega, uten å kontakte kollegaen først. Det følger av bestemmelsens ordlyd at man bør snakke direkte med den det gjelder, man må altså ikke. Varsler hadde i denne saken ikke turt å snakke med kollegaen først, av frykt for hvordan det ville bli mottatt.

Bestemmelsen er ny, og forutsetter refleksjon hos behandler om hva som er til det beste for pasienten. At pasientens helse er overordnet alle andre hensyn, fremgikk av de gamle etiske reglene § 1. Hva som er riktig behandling vil først og fremst være avhengig av pasientfaktorer, men vil også påvirkes av hvilke ressurser som er tilgjengelig (f.eks. tid og kompetanse).

Eksempler:

Det er vanskelig å gi eksempler på bruk av bestemmelsen. Den konkrete situasjonen vil være avgjørende. Praktisering av bestemmelsen vil omtales her når den kommer til anvendelse.

Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp fulgte av de gamle etiske reglene § 7 og følger også av helsepersonelloven § 7.

Eksempler:

Det er ikke behandlet klagesaker etter bestemmelsen, men det er skrevet om akutthjelpsplikten i Tidende nr 5/2013

Dette er også en påminnelse om opplysningsplikten til barnevernet etter helsepersonelloven § 33. Se mer utfyllende informasjon om dette temaet i Tidende nr 1/2020

Se Rundskriv IS-9-2015 fra Helsedirektoratet og Politidirektoratet, om Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet.

Eksempler:

• En voksen pasient har skader som ikke er forenlig med det pasienten beskriver. Tannlegen skal informere pasienten om at det er mulig å få hjelp fra hjelpeorganisasjoner, krisesenter mv., og at de kan få råd og bistand fra politiet.

Bestemmelsen er ny, og er en påminnelse om plikten til å varsle nødetater etter helsepersonelloven § 31, dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade.

Se Rundskriv IS-9-2015 fra Helsedirektoratet og Politidirektoratet, om Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet

Eksempler:

• Pasienten er premedisinert, og tannlegen ser at hen setter seg i bilen for å kjøre hjem. Her har tannlegen en varslingsplikt, og skal kontakte politiet.

Etikkrådet kan ikke vurdere om «bør»-bestemmelsene er overtrådt i klagesaker. Disse er ment som påminnelser om hvordan man bør opptre i sitt virke som tannlege, men det er samtidig i stor grad opp til den enkelte tannleges autonomi å utøve sitt yrke. Å ikke fungere i sitt eget arbeidsmiljø kan naturligvis få sosiale og rettslige konsekvenser, men er ikke tatt inn i det etiske reglene for at etikkrådet skal kunne ta stilling til om en tannlege er en god kollega. Tannlegen bør bidra til et godt ytringsklima. Det legger bl.a. til rette for at helsepersonell sier fra om feil som begås, slik at de kan fanges opp før de får skadelige konsekvenser.

Det er ønskelig at tannlegene bidrar til allmenn folkeopplysning som eksperter på munnhelse. Tannlegen har rett, men ikke plikt til å uttale seg.

Eksempler:

• Tannlegen uttaler seg i lokalavisen om energidrikkers negative påvirkning på tannhelsen. Dette vil være i tråd med «å gjøre godt»-prinsippet.
• Tannlege i offentlig sektor uttaler seg om at man ikke har kapasitet til å ta imot voksne betalende pasienter, fordi man ikke klarer å ta unna pasienter med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven. Dette vil være i tråd med «å gjøre godt»-prinsippet.

Enkelte utstyrsselgere markedsfører seg med hvor mye man må benytte seg av produktet for å tjene det inn. I denne markedsføringen legges det ikke opp til at det er pasientens behandlingsbehov som er styrende. Bestemmelsen er ment å minne om at det er pasientens helse og dennes behov som er avgjørende for behandlingsvalg.

Eksempler:

• En klinikk har investert i CBCT, og benytter denne på alle pasienter for å «tjene inn» kjøpet. Dette er ikke i tråd med «å gjøre godt»-prinsippet.

Dersom en økonomisk gunstigere løsning velges, så bør det dokumenteres, være i samråd med pasienten og komme pasienten til gode økonomisk. Det bør være et mål å opprettholde tannteknikk-kompetansen i Norge. Tannlegen har god nytte av samarbeidet med tannteknikeren, og f.eks. i en pandemi-situasjon vil det kunne bli avgjørende med nasjonale leveranser. Miljøperspektivet bør tas i betraktning når det bestilles varer fra utlandet.

Å være rettferdig innebærer også hensyn til miljø og bærekraft i valg av behandlingsmetoder og produkter samt å bidra i den globale dugnaden mot overforbruk av antibiotika.

Bestemmelsen er en videreføring av de gamle etiske reglene § 12 første avsnitt. Der den tidligere stod under overskriften «kollegialitet». Den handler nå om et rettferdighetsprinsipp som gjelder både overfor pasienter og kollegaer. Først og fremst er det hensynet til pasienten som er viktig, og at pasienten får informasjon om egen munnhelse på en adekvat måte.

Eksempler:

• Pasienten kommer inn med apikal perio. Tannlegen ser på røntgenbildene at rotfyllingen er svært mangelfullt utført. I stedet for å si at den gamle tannlegen har gjort en dårlig jobb, skal pasienten informeres om at det må gjøres noe med den fordi den er mangelfull, og at det er mange årsaker til at en rotfylling kan gå galt.
• En misfornøyd pasient oppsøker en ny tannlege og media samtidig. Den nye tannlegen uttaler seg svært fritt i media om hva han synes om behandlingen pasienten har mottatt tidligere, uten å kjenne forutsetningen for at det gikk som det gikk. Dette er ikke i tråd med «rettferdighet»-prinsippet.

Bestemmelsen viderefører de gamle etiske reglene § 12 annet avsnitt. Tannleger kan bare uttale seg som sakkyndig på mandat fra NTF eller offentlige myndigheter. Bestemmelsen innebærer også at tannleger kan opptre som sakkyndig, uten at det kan reageres mot det, så lenge vedkommende er oppnevnt av en offentlig myndighet eller NTF.

Eksempler:

• En tannlege er misfornøyd med uttalelsene til en kollega som er oppnevnt som sakkyndig i en sak som er til behandling hos Norsk pasientskadeerstatning, Helsetilsynet, Helfo-kontroll, helsepersonellnemnda eller domstolene. Uttalelser som sakkyndig gir ikke grunnlag for klage etter § 4-2.

Tidligere fulgte det av de etiske reglene § 13 om faglig uenighet, at denne burde holdes på et saklig plan og så langt som mulig behandles kolleger imellom. Faglig uenighet måtte ikke bringes frem for offentligheten på en måte som kunne være egnet til å skade kolleger og/eller standens anseelse. Ordlyden i bestemmelsen var noe utdatert, og kunne enkelt tolkes som at hensynet til kollegialitet var viktigst. Det skal fortsatt være en respektfull tone, men faglige diskusjoner holdt på et saklig nivå bør ikke være gjenstand for vurdering i etikkrådet.

Eksempler:

• En tannlege fikk ikke kritikk av rådet etter å ha vært klaget inn for brudd på bestemmelsen. Vedkommende hadde uttalt seg offentlig om ulike behandlingsfilosofier innenfor en bestemt del av odontologien, og presisert at det var egne meninger som ble uttalt. Det ble ikke snakket nedlatende om andre tannleger eller måter å behandle på. Rådet vurderte at intet kritikkverdig hadde funnet sted, og at det er positivt at tannleger uttaler seg om faglige temaer.

Dette er en videreføring av de gamle etiske reglene § 15, som også gjaldt ytterligere behandling ved henvisning. Dette er nå tatt inn i et eget punkt, 4-5. Henvisningsprovisjon er forbudt ved lov, jf. helsepersonelloven § 9 om at man verken på egne eller andres vegne kan motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte.

Eksempler:

• En klinikk tilbød tannleger 1000 kroner per henvisning. Reaksjonene på dette ledet til at bestemmelsen i sin tid ble tatt inn i regelverket.

Dette fulgte dette tidligere av de etiske reglene § 15. Pasienten har fritt tannlegevalg, men det kan være gode grunner for å ikke gjøre mer enn henvisningen tilsier (f.eks. at det foreligger behandlingsplaner eller andre forhold man ikke kjenner til).

Dette punktet henger sammen med § 4-6 om behandling av akuttpasienter.

Eksempler:

• En pasient blir henvist for å lage en større bro – du ser at pasienten ikke har optimal hygiene og også aktiv perio. Dette vurderer du at må være behandlet før du lager broen. Det bør i et sånt tilfelle konfereres med henvisende tannlege før man går i gang med periodontal behandling. Kanskje har denne utfyllende informasjon om hvorfor behandlingen gjøres i tilsynelatende feil rekkefølge.

Dette fulgte dette tidligere av de etiske reglene § 15. Pasienten har fritt tannlegevalg, men det kan være gode grunner for å ikke gjøre mer enn akuttbehandling (f.eks. at det foreligger behandlingsplaner eller andre forhold man ikke kjenner til).

At tannleger skal følge offentlige krav til prisopplysning fulgte også av de gamle etiske reglene § 5. Dette er en henvisning til prisopplysningsforskriften. Det er Forbrukertilsynet og ikke etikkrådet som gir kritikk for brudd på denne. Etter hva rådet er kjent med, er det svært sjelden noen klager inn tannleger for brudd på forskriften. De fleste tannleger er antakelig kjent med at det skal gis skriftlig pristilbud der totalprisen på behandlingen overstiger 5 000 kroner.

Tannlegen skal ikke villede pasienten med hensyn til kostnaden på behandlingen. Med det menes at prisene skal oppgis i sin helhet. Pasienten skal ikke overraskes med tilleggskostnader når betalingen skal finne sted.

Eksempler:

• En tannlege oppgir kronepris i et kostnadsoverslag, uten å informere pasienten om at tannteknikerutgifter, anestesi, hygienetiltak etc. kommer i tillegg.
• Tannlegen har tilbud på undersøkelser, men tar igjen «prisreduksjonen» i den øvrige behandlingen av pasienten, slik at totalprisen blir den samme som ordinær pris. Pasienten føler seg lurt.

Det at man ikke skal hjelpe pasienten til uberettigede fordeler, fulgte tidligere av de etiske reglene § 9. Etter hvert som tannhelseforsikringene har kommet til, har flere tannleger fått forespørsel eller krav fra pasienter om å ikke journalføre funn, slette journalen slik at det fremstår som at pasienten ikke har et eksisterende behandlingsbehov o.l. Tannlegen kan vise til bestemmelsen i en slik situasjon. Etikkrådet vil kunne gi kritikk for å ha hjulpet pasienten i en slik sammenheng. Dette vil også være i strid med de lovbestemte kravene til journalføring og de strenge vilkårene for retting og sletting av journal i helsepersonelloven §§ 42-43. Å utnytte fellesskapets midler for å gi den enkelte pasient en uberettiget fordel, er klart i strid med de etiske reglene, selv om motivasjonen er å hjelpe enkeltpersoner.

Helsepersonell har plikt til å sørge for at hverken pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre, påføres «unødvendig tidstap eller utgift» også etter helsepersonelloven § 6.

Eksempler:

• En tannlege tar vanligvis 700 kroner for en en-flaters komposittfylling. Når det er grunnlag for HELFO-refusjon for den aktuelle fyllingen, økes taksten til 1000 kroner. Dette er et brudd på «sannferdighet»-prinsippet.
• En pasient med patologisk munntørrhet ønsker å skifte ut alle sine amalgamfyllinger på grunn av estetikk. Tannlegen utfører denne behandlingen under påskudd av at det var karies i relasjon til fyllingene. Dette er et brudd på «sannferdighet»-prinsippet.

Bindinger kan styre det som formidles om valg av fremgangsmåter og produkter. Den som har en binding, er ikke nødvendigvis selv klar over at hen har latt seg påvirke.

Eksempler:

• En tannlege importerer et spesielt matrisesystem til Norge, og har inntekter fra denne virksomheten. Hen har også foredrag for tannleger i Norge, og promoterer bruk av dette matrisesystemet. Tannlegen informerer derimot ikke om denne bindingen i sine forelesninger. Dette er i strid med «sannferdighet»-prinsippet.

Bestemmelsen er ment å hindre tannleger i å markedsføre seg overfor et generelt publikum, og rammer ikke dialog mellom tannlegen og dennes pasienter. Utdeling av f.eks. tannkremtuber i resepsjonen eller på venterommet er innenfor regelverket, men det bør avstås fra å dele ut f.eks. engangs-blekeskinner. Tannlegen skal ikke være med på å skape et behov for estetisk behandling.

Markedsføring av medikamenter slik som nevnt i bestemmelsen er ulovlig etter legemiddelloven.

Eksempler:

• Etikkrådet opprettet sak mot tannleger som drev med produktreklame for et bestemt merke av usynlig tannregulering. Saken ble avsluttet uten reaksjon, etter at tannlegene beklaget og lovet å innrette seg etter etikkreglene.

Det skilles ikke mellom privat og offentlig sektor i regelverket. I praksis har ikke dette punktet blitt fulgt opp i offentlig sektor, selv om reglene gjelder også her. Pasienter i offentlig sektor kan i liten grad velge tannlege selv, og klager håndteres av arbeidsgiver i stedet for den enkelte tannlege.

Bestemmelsen kommer også til anvendelse der praksiseier ikke tar vekk navnet til en tannlege som har sluttet.

Eksempler:

• En pasient klarer ikke å finne navnet på tannlegen hen var til behandling hos, etter postoperative problemer etter en visdomstannoperasjon. Tannklinikkens nettside oppgir ikke tilknyttede tannlegers navn. Dette er i strid med «sannferdighet»-prinsippet.

Markedsføringsbestemmelsen i de gamle etiske reglene var å finne i § 13. Også helsepersonelloven § 13 regulerer markedsføring og innebærer at markedsføring av helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.

Det følger av både forarbeidene og praksis fra Helsepersonellnemnda at det legges vekt på profesjonsetiske regler ved reaksjoner etter helsepersonelloven § 13.

Hva som gjelder om markedsføring er omtalt i flere artikler i Tidende, se f.eks. "Tannleger og markedsføring" i Tidende 9/2020

Hva gjelder bruk av spesialisttittel er dette skrevet om i artikkelen "Er du soesialist eller bare spesiell?" i Tidende 2/2014

Mer om helsepersonell/selger-debatten kan du lese i Tidende 3/2023

Eksempler:

• Tannlege markedsfører seg med at usynlig tannregulering gir «en bedre fremtid» for pasienten. Dette er hverken nøkternt eller sannferdig, og bidrar til at pasienten får urealistiske forventninger.
• En relativt nyutdannet allmenntannlege markedsfører seg som ekspert, høyt spesialisert og blant de ledende tannlegene i Skandinavia på usynlig tannregulering. Dette er ikke nøktern og sannferdig markedsføring.

Tidligere ble uttalelser til offentligheten regulert av § 21 i det etiske regelverket. Her het det også at uttalelser ikke måtte være egnet til å skade standens anseelse. Dette er nå tatt ut. Etter omstendighetene kan det være uetisk å fremsette noe som kan skade hele tannlegestanden, men terskelen må være svært høy for at etikkrådet skal kunne gi kritikk for et slikt forhold. Hensynet til ytringsfrihet og fri meningsdannelse veier tyngst, og det etiske regelverket bør i minst mulig grad fremstå slik at det beskytter tannlegestanden på bekostning av andre og viktigere hensyn. Dette er en bør-bestemmelse. Tannleger kan ikke kritiseres for å ikke bidra til opplysning.

NTFs etiske regelverk er bindende for alle medlemmer av NTF. Reglene omfatter også utmeldte medlemmer for forhold oppstått i medlemstiden.

Overtredelse av de etiske reglene behandles av NTFs lokalforeningers klagenemnder, NTFs etikkråd og NTFs hovedstyre.

Rådets avgjørelse er bindende for medlemmer av NTF og kan ikke overprøves. NTFs hovedstyre treffer endelig avgjørelse etter innstilling fra rådet vedrørende reaksjon ved mer alvorlige overtredelser.

NTFs etikkråd er foreningens sakkyndige organ i spørsmål som gjelder profesjonsetikk. Rådet skal jobbe for å fremme og utvikle medlemmenes profesjonsetikk.

NTFs etikkråd har til oppgave å:

• bidra til at regelverket gjøres kjent for medlemmene
• gi råd og veiledning i etiske spørsmål
• utrede etiske problemstillinger
• i samarbeid med lokalforeningenes klagenemnder påse at de etiske regler overholdes
• treffe avgjørelser i saker som gjelder overtredelse av regelverket

NTFs etikkråd behandler normalt ikke saker som er under behandling av offentlige myndigheter.

Dersom en tannlege, hvis sak er brakt inn for klagenemnden eller NTFs etikkråd, mener at et medlem av styret eller rådet er inhabil på grunn av tidligere befatning med saken, slektsforhold eller andre grunner, kan det sendes inn begrunnet begjæring om at vedkommende skal fratre sakens behandling.

Et medlem av klagenemnden eller rådet kan også selv anmode om å få fratre hvis vedkommende mener seg inhabil.

Hvis et medlem fratrer, trer et varamedlem inn i vedkommende medlems sted.

Det enkelte medlem av rådet og medlemmer av klagenemnden har taushetsplikt om opplysninger som fremkommer i behandlingen av enkeltsaker. Taushetsplikten gjelder også etter at man har fratrådt som råds- eller styremedlem.

a. Ansvarsfordeling mellom klagenemndene og NTFs etikkråd

Saker som gjelder overtredelse av de etiske regler, skal oversendes til lokalforeningens klagenemnd.

Lokalforeningens klagenemnd skal foreta de nødvendige undersøkelser, opptre som mekler og forsøke å løse sakene, men kan ikke benytte reaksjonsmulighetene etter § 22/saksbehandlingsbestemmelsene pkt. 8. Slike saker skal oversendes NTFs etikkråd for avgjørelse. Den som har brakt saken inn skal orienteres om dette. Hvis behandlingen av en sak synes å by på særlige vanskeligheter, kan klagenemnden med en gang oversende saken til NTFs etikkråd. Dersom saken er av prinsipiell karakter/særskilt interesse eller gjelder spørsmål om tolkning av det etiske regelverket, skal NTFs etikkråd ta saken opp til behandling uten at den først er behandlet av klagenemnden. NTFs etikkråd kan ta opp saker til behandling på eget initiativ.

b. Pasientopplysninger

Pasientens samtykke må alltid være innhentet dersom ikke-anonymiserte pasientopplysninger skal fremlegges i saken.

c. Mulighet for anonymitet

Dersom den som bringer saken inn for klagenemnden/NTFs etikkråd ber om anonymitet, skal dette vurderes av klagenemnden/NTFs etikkråd, eventuelt i samråd med NTFs sekretariat.

d. Partenes rettigheter og plikter

Når en sak er brakt inn for klagenemnden/NTFs etikkråd, skal den eller de saken gjelder underrettes skriftlig om dette og få mulighet til å uttale seg skriftlig om saken. Frist for å avgi uttalelse bør vanligvis ikke være kortere enn to uker etter at vedkommende har mottatt underretningen. I saker som behandles i NTFs etikkråd kan vedkommende tannlege i tillegg til skriftlig tilsvar kreve å få redegjøre muntlig for saken i møte i rådet. Det er adgang til å ha med seg jurist eller annen rådgiver i et slikt møte. Den som har brakt saken inn skal få oversendt tilsvaret fra den eller de saken gjelder til orientering. Medlemmer som tilskrives i forbindelse med en konkret sak, plikter å avgi forklaring overfor klagenemnden/NTFs etikkråd. Dersom slik forklaring ikke er mottatt innen fristens utløp, kan saken tas opp til avgjørelse basert på den informasjon som foreligger.

e. Ekstern bistand til NTFs etikkråd

Når en sak er brakt inn for NTFs etikkråd, kan rådet ved behov søke faglig eller juridisk bistand som honoreres av NTF.

f. Saksavslutning i NTFs etikkråd

En avgjørelse i rådet er gyldig når den er fattet med alminnelig flertall. Rådets avgjørelse skal være begrunnet og snarest meddeles den eller de tannleger saken gjelder, samt den aktuelle lokalforening. Dersom en sak er behandlet av rådet skal den som har brakt saken inn orienteres når den er ferdigbehandlet. Rådet bestemmer i hvilken form og utstrekning vedkommende skal underrettes om rådets avgjørelse. Det skal føres protokoll fra møter i rådet. Protokollene tilhører NTF.

g. Foreldelse

Dersom årsaken til klagen ligger mer enn fem år tilbake i tid, vil forholdet normalt være foreldet slik at saken ikke vil bli tatt opp til behandling.

h. Avvisning

Rådet kan avvise saken dersom den er åpenbart grunnløs.

Dersom en tannlege har overtrådt de etiske regler har rådet følgende reaksjonsmuligheter:

• Meddele kritikk av forholdet og eventuelt gi pålegg om at dette beklages og/eller bringes til opphør.

Ved alvorlige overtredelser kan rådet innstille overfor hovedstyret på følgende:

• Tannlegen ilegges en bot, begrenset oppad til 1/2G (folketrygdens grunnbeløp).
• Eksklusjon av tannlegen, med eventuell offentliggjøring i NTFs Tidende.

Rådet kan også innstille overfor hovedstyret på eksklusjon dersom en tannlege ikke vil rette seg etter en avgjørelse i rådet.