Taushetsplikt

Etter § 22 kan informasjon gis om pasienten samtykker til det. Pasienten har råderett over opplysninger om seg selv, og kan også samtykke til at informasjon gis videre.

Det kan reises spørsmål om hva som regnes som et samtykke. Høyesterettsdommen i Rt. 2006 s. 799 gjelder brudd på legers taushetsplikt og krav om oppreisning som følge av at det ikke kunne anses foreligge samtykke. En avdelingsoverlege ble funnet skyldig i brudd på taushetsplikten ved å gi opplysninger om en pasients sykdom. Opplysninger ble gitt til statsministeren, helseministeren og et fjernsynsteam om en pasients arvelige kreftsykdom. Dette ble formidlet videre på fjernsyn. Pasienten hadde bare samtykket til å være med i en TV-sending som pasient, ikke til at detaljer om sykdommen skulle formidles.

At pasienten gir samtykke til deling betyr ikke at opplysninger bør deles. Du må foreta en selvstendig vurdering av om pasienten forstår omfanget av samtykket, og om det er nødvendig å dele opplysningene. Samtykket må være utvetydig, og det må kunne trekkes tilbake når som helst.

Taushetsbelagte opplysninger kan etter § 23 nr. 1 gis til den som er kjent med opplysningene fra før.

Dette unntaket knytter seg til konkrete opplysninger som er kjente. Utgangspunktet er at dette unntaket ikke kan benyttes til å utvide andres kunnskaper om pasienten ved å gi ytterligere pasientopplysninger.

Statens helsetilsyn har i sak av 18.1.17 uttalt at det ligger i helsepersonells taushetsplikt å avstå fra videre spredning av opplysninger, selv om opplysningene er kommet ut. Det følger også av lovens forarbeider at det ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten med mindre det foreligger skjellig grunn til det.

At opplysninger kan gis videre der ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold følger av § 23 nr. 2.

Det er ikke holdepunkter i motivene til helsepersonelloven for at dette unntaket innebærer en utvidelse av adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger. Berettiget interesse må vurderes ut fra hensynet til pasienten, herunder om opplysningene etter sin art må anses å være sensitive eller ikke. Det kan f.eks. være at en person er lam eller blind, eller andre forhold som ikke kan skjules.

Opplysninger kan gis videre der individualiserende kjennetegn er utelatt, det følger av § 23 nr. 3.

Kravet er at alle kjennetegn som kan føre opplysningene tilbake til pasienten, er fjernet.

Bestemmelsen har ingen nærmere beskrivelse av hva som regnes som individualiserende kjennetegn. Slike kjennetegn kan være kjønn, navn, alder, bosted, fødselsdato mv. Kravet til hva som må regnes som kjennetegn vil variere, ettersom det dreier seg om et mindre eller større lokalsamfunn, og etter hvilke kjennetegn som i den aktuelle situasjon er egnet til å identifisere pasienten.

Tungtveiende private eller offentlige interesser kan overstige pasientens rett til taushet, jf.§ 23 nr. 4.

Hensynene som taler for å meddele ellers taushetsbelagte opplysninger må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet.

Høyesterett tok i Rt. 2008 s. 1491 stilling til om det var brudd på taushetsplikten at en psykiater varslet om trusler fra en pasient mot en politibetjent. Høyesterett kom til situasjonen ga psykiateren opplysningsrett etter § 23 nr. 4, eventuelt også etter § 31, slik at taushetsplikten ikke gjaldt.

Høyesterett henviste i saken til taushetspliktens formål, og uttalte at hensynene bak tilsier at det bør være en vid adgang for pasienter til fritt å kunne snakke med helsepersonell - ikke minst psykiater eller psykolog - uten å risikere straffansvar. Det skal etter Høyesteretts syn «en del til før utsagn som er fremsatt under konsultasjon med psykiater eller psykolog kan anses som en straffbar trussel».

Den fremsatte trusselen psykiateren hadde meldt fra om fremstod som konkret og reell, og Høyesterett vektla også at det var første gang psykiateren, som hadde 20 års praksis, hadde varslet politiet om en pasient.

Etter § 23 nr. 5 kan opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet.

Etter § 23 nr. 6 kan taushetsbelagte opplysninger gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

I denne bestemmelsen er det sagt uttrykkelig at unntak fra taushetsplikten krever hjemmel i lovgivningen. I unntaket må det klart fremgå at formålet er å gi adgang til å meddele opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det finnes en rekke slike lovbestemmelser, blant annet i helsepersonelloven, som innskrenker taushetsplikten.

Etter § 24 første ledd kan opplysninger gis videre etter en persons død der vektige grunner taler for det. Det skal i vurderingen tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser. Det må foreligge gode grunner for utlevering av opplysninger om avdøde. Det er ikke tilstrekkelig å vise til grunner som at det er hensiktsmessig og praktisk å utlevere slik informasjon.

Hvis det ikke foreligger som kan avdekke avdødes vilje, må alminnelige oppfatninger legges til grunn. Det må tas stilling til hva pasienten ville ønsket. I lovteksten er det inntatt krav om å vurdere hva avdødes vilje antas å være. Dette innebærer en plikt til å benytte hypotetisk tenkning for å finne fram til hva pasienten ville ha ment dersom hun eller han hadde hatt anledning til å gi uttrykk for sin mening. Hvis pasienten har gitt uttrykk for sin vilje før vedkommende døde, legges denne til grunn, f.eks. erklæringer mht. obduksjon eller uttalelser om at pasienten ikke ønsket at bestemte opplysninger skulle gjøres kjent for pårørende.

At det skal tas hensyn til «opplysningenes art» innebærer at pasientopplysningene i seg selv kan være styrende for om de skal utleveres. Opplysningene kan være ømtålige for avdøde slik at det må foreligge særskilte grunner til utlevering.

Helsepersonelloven § 25 omhandler opplysninger gitt til samarbeidende personell i forbindelse med behandlingen. Utgangspunktet er at taushetsplikten gjelder mellom helsepersonell, mens dette er et unntak som også gir hjemmel for å utveksle informasjon til andre enn helsepersonell, såfremt det er nødvendig av hensynet til å behandle pasienten.

Etter lovens forarbeider er vurderingstema om kommunikasjonen tjener pasientbehandlingen og ivaretar hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett.

Pasienten skal så langt det er mulig være kjent med at det utleveres opplysninger om han i samarbeidsøyemed, og kan med noen unntak motsette seg dette. Begrunnelsen for bestemmelsen er «å ivareta pasientens behov for oppfølgning og for å bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessige forhold i helsetjenesten». Et typisk eksempel på tilfelle hvor det kan gis opplysninger til samarbeidende personell er der flere personer skal behandle pasienten.

Det fremgår av forarbeidene at det ikke er nødvendig å innhente samtykke fra pasienten med mindre du har grunn til å være i tvil om pasienten ønsket slik informasjonsutveksling. Det kan være når det dreier seg om særskilt sensitiv informasjon eller hvor det er tvilsomt av andre grunner om pasienten ville gitt samtykke til informasjonsutveksling.

Etter helsepersonelloven § 26 første ledd kan helsepersonell gi opplysninger til virksomhetens ledelse. Ledelsen kan med andre ord ikke kreve innsyn i opplysningene. Forutsetningen for å kunne gi opplysninger er at det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Så langt det er mulig skal slike opplysninger gis uten individualiserende kjennetegn.

Bestemmelsen skal ifølge rundskriv fra Helsedirektoratet IS-8/2012 «tilrettelegge for virksomheter i helse- og omsorgstjenesten som har behov for et betydelig administrativt apparat med behov for systematisering av pasientdata og oversikter i forbindelse med ventelister, økonomiske oppgjørsordninger, refusjonsordninger og egenandeler m.m».

Denne adgangen til å gi opplysninger for å kunne gi helsehjelp synes mest hensiktsmessig i for eksempel sykehus, hvor det kan være aktuelt å gi helseopplysninger for å få pasienten prioritert eller i kø for å få utført en bestemt behandling av hensyn til pasientens helse og på initiativ fra behandlende helsepersonell.

Internkontroll defineres i forskrift om internkontroll § 3 som «systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen».

Kvalitetssikring generelt betyr å kontrollere at diagnostikk, behandling og annen helsehjelp gir de forventede resultater og å avdekke om kravene til kvalitet er oppfylt. Hva som omfattes av «kvalitetssikring av tjenesten» i § 26 er etter uttalelsene i Prp. 72 L (2013-2014) «sammenstilling og analysering av journalopplysninger fra flere pasienter som har mottatt samme type helsehjelp. Innholdet av opplysninger som sammenstilles vil avhenge av hva en ønsker å kvalitetssikre og av geografisk utbredelse».

Opplysningene skal som nevnt om mulig gis uten individualiserende kjennetegn. Helsedirektoratet har uttalt at vurderingstemaet må være om formålet kan nås uten at det innhentes personidentifiserbare opplysninger. Det skal foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvilke opplysninger som er nødvendige for å oppnå det aktuelle formålet, og det må kunne begrunnes hvorfor det opprettes lokale kvalitetsregistre med personidentifiserbare opplysninger. Begrunnelsen må videre være knyttet opp mot formålet med kvalitetssikring av tjenesten.

Det følger av uttalelsene at kvalitetssikringen må ha et bestemt formål. Det åpnes da for at det kan opprettes et internt register for å samle informasjon om for eksempel hvordan en bestemt type lidelse behandles i virksomheten. Bestemmelsen åpner ikke for at virksomhetens ledelse kan se gjennom pasientjournaler under påskudd av at tjenesten skal kvalitetssikres, hensynet til den enkelte pasients personvern veier tungt. I alle tilfelle er det helsepersonellet som kan gi opplysninger til ledelsen, det er ikke anledning til å søke i journalene til pasienter man ikke har til behandling selv uten å rammes av «snokeforbudet» i helsepersonelloven § 21 a.

Etter § 26 annet ledd skal helsepersonell gi opplysninger til virksomhetens pasientadministrative system om «personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data». Listen er uttømmende, det er ikke adgang til å gi opplysninger utover dette.

Bestemmelsen ble gitt fordi det var behov for å få klarhet rundt det rettslige grunnlaget for slike pasientadministrative systemer. De fleste sykehus hadde pasientadministrative systemer i bruk og var allerede avhengig av slike systemer for prioritering og administrasjon av pasienter. Lagring av pasientdata ved sykehusenes pasientadministrative systemer var basert på såkalt presumert samtykke, det fantes ikke lovhjemmel. Det ble presumert at pasienten aksepterte at det ble registrert et visst sett av opplysninger i sykehusets administrasjon for at sykehuset skulle kunne utføre de oppgaver de var pålagt. Det var også behov for pasientregistre i kommunehelsetjenesten i forbindelse med gjennomføring av fastlegeordningen.

Helsepersonell plikter å gi opplysninger til tilsynsmyndighetene (Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket) etter helsepersonelloven § 30 for at tilsynsmyndighetene skal ha reell mulighet til å føre tilsyn med at virksomheten drives i overensstemmelse med lovgivningen.

Helsepersonell har opplysningsplikt til nødetater etter helsepersonelloven § 31 der det er nødvendig for at nødetatene skal kunne bistå i forsøk på å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

Helsedirektoratet gir følgende eksempler på avveininger du må gjøre før pasientopplysninger utleveres:

• Hvor akutt er situasjonen/hvor mye haster det? 
• Hvor viktig er det for å avverge/avgrense skaden/skadeomfanget at varsling skjer raskt?
• Hvor sannsynlig/påregnelig er det at en handling/situasjon vil inntreffe, og hva er det potensielle skadeomfanget?
• Er skaden allerede inntruffet – vil omfanget forverres uten varsling?
• Er det tid til å undersøke nærmere hvor påregnelig handlingen/skaden er, eller er det nødvendig at politiet varsles umiddelbart? Helsepersonelloven stiller ikke krav til at det sikkert skal foreligge en situasjon hvor taushetsplikten kan settes til side. Samtidig stilles det større krav til vurdering og visshet før politiet varsles dersom det ikke foreligger en akuttsituasjon som krever umiddelbar inngripen.
• Er de taushetsbelagte opplysningene nødvendige for at politiet skal kunne avverge skaden eller begrense skadeomfanget?
• Hvilke opplysninger er nødvendig å utlevere?

Etter helsepersonelloven § 33 plikter du å være oppmerksom på forhold som kan innebære at barn trenger hjelp fra barneverntjenesten, og det skal gis opplysninger til barneverntjenesten der det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller andre former for alvorlig omsorgssvikt foreligger.

Det at du mener at barnet ikke lever under optimale forhold vil ikke være nok til å utløse opplysningsplikten. Generelt kan man si at opplysningsplikten utløses hvis barnet lever i en situasjon hvor det er fare for at barnet kan ta vesentlig skade. Om mistanke om slike forhold omfattes av opplysningsplikten vil blant annet avhenge av en totalvurdering av den skaderisiko barnet utsettes for. Eksempler på dette kan være karakter og hyppighet av vold, barnets allmenntilstand og eventuelt andre forhold som sier noe om hvordan barnet har det hjemme. Plikten til å utlevere opplysninger til barneverntjenesten inntrer når det er «grunn til å tro» at barnet blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det er ikke krav om at den som skal gi opplysninger vet sikkert at barnet trenger hjelp, men det kreves mer enn en svak mistanke.

Tannlegene er den eneste helsepersonellgruppen som jevnlig kaller inn og undersøker barn frem til myndighetsalder, og er med det i en unik posisjon til å avdekke og melde fra om mulig omsorgssvikt. Denne bestemmelsen er av stor betydning for NTFs medlemmer å være klar over. Meldeplikten til barnevernet er en del av tannlegenes grunnutdanning.

Husk å journalføre om det er gitt opplysninger til politi, barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten mv., og om samtykke er innhentet fra pasienten eller den som har kompetanse til å avgi samtykke i saken. Det skal angis hvilke opplysninger som er gitt.

Se gjerne også på policydokument om NTFs syn på Tannlegers rolle i arbeidet med å avdekke omsorgssvikt og overgrep mot barn , 57 kB, åpnes i nytt vindu.