Taushetsplikt

Illustrasjon journaler - taushetsplikt

Som helsepersonell er du omfattet av reglene om taushetsplikt etter helsepersonelloven. Her finner du mer informasjon om de ulike bestemmelsene om taushetsplikt.

Formålet med taushetspliktsbestemmelsene er å verne pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Bestemmelsene skal hindre at pasienter unnlater å oppsøke helsetjenesten ved behov for helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at de opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelpen ikke nyttes i andre sammenhenger.

Hovedregelen om taushetsplikt finnes i helsepersonelloven § 21. Bestemmelsen lyder:

«Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell».

Bestemmelsen innebærer et pålegg om å bevare taushet. Helsepersonell pålegges også en aktivitetsplikt, jf. formuleringen «skal hindre». I Ot.prp.nr.13 (1998-1999) side 227 uttrykkes dette slik:

«Taushetsplikten er ikke bare en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten».

Aktivitetsplikten helsepersonell har for å hindre at taushetsbelagte opplysninger kommer frem illustreres godt i Høyesteretts avgjørelse i Rt-2013-1442. Saken gjaldt at en sykehuslege som hadde gnidd en pose med narkotika mellom hendene for å fjerne pasientens DNA før han overleverte den til politiet. Legen gjorde det for å overholde sin taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 overfor en pasient som hadde en pose med narkotika på seg da han ble brakt bevisstløs til sykehuset. Sykehusets retningslinjer fastsatte at narkotika skulle overleveres anonymisert til politiet. Legen hadde overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Høyesterett kom likevel til at han hadde handlet innenfor taushetsplikten. Fjerningen av DNA fra posen hadde da et lovlig formål og ble ikke rammet av straffeloven. Helsepersonell kan i visse situasjoner ha bistandsplikt overfor politiet. For at en slik plikt skal slå gjennom overfor taushetsplikten, må den ha hjemmel i lov.

Plikten til å beholde taushet korresponderer med pasienters rett til å få behandlet opplysninger konfidensielt, jf. pasient – og brukerettighetsloven § 3-6.

Taushetsplikten gjelder for «folks legems- eller sykdomsforhold», som i juridisk teori og etter en naturlig språklig forståelse tolkes som fysiske eller psykiske forhold rundt den enkeltes kropp og helse. Med «personlige forhold» menes andre forhold knyttet til den enkelte person, som sosiale og økonomiske forhold.

Hovedregelen om taushetsplikt gjelder også mellom helsepersonell. Det kan bare utveksles taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell når det er nødvendig for behandling og oppfølging av pasienten. Det at både du og den det utveksles informasjon mellom har selvstendig taushetsplikt gir ikke større rett til å utveksle informasjon om pasienter.

Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i hovedregelen om taushetsplikt uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller at det finnes hjemmel for det.

Forbudet mot å besitte opplysninger innebærer at dersom du ved en feil mottar pasientopplysninger i elektronisk form eller i papirform, så plikter du å tilbakelevere eller destruere opplysningene på betryggende måte. Ved klare feilsendinger bør du også gjøre avsender oppmerksom på at opplysningene er blitt sendt til feil person.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i de tilfeller hvor det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift for å kunne tilegne seg opplysningene, for eksempel for å oppfylle meldeplikter eller for administrasjon av helsehjelp til en pasient. Det følger av bestemmelsen at det ikke er tillatt å lese i journalen til en pasient man ikke har noe ansvar for å yte helsehjelp til, eventuelt skal administrere slik hjelp til. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke kan lese i journalen til en pasient de tidligere har hatt til behandling, hvis man ikke lenger har noe ansvar for helsehjelp til pasienten.

Grove brudd på helsepersonelloven kan medføre straff med bøter eller fengsel, jf. § 67, forutsatt at overtredelsen er forsettlig eller grovt uaktsom. Statens helsetilsyn ser alvorlig på snoking.

I beslutning av 6.1.2016 i spørsmål om helsetilsynet skal begjære påtale ved journalsnoking, uttaler tilsynet følgende (sak 2015/2105): «Statens helsetilsyn viser videre til at brudd på helsepersonelloven § 21 a normalt vil være forsettlige, og uansett grovt uaktsomme, slik at skyldkravet i § 67 som regel vil være oppfylt».

Opplysningsrett og opplysningsplikt


Hensynet til pasientens integritet og rett til taushet rundt helsemessige og personlige forhold kan komme i konflikt med andre viktige hensyn, og unntak fra taushetsplikten kan forekomme på ulike grunnlag. Unntakene kan utløse opplysningsrett eller opplysningsplikt. Der du har opplysningsrett betyr det at du kan, men ikke har plikt til å utlevere taushetsbelagte opplysninger. Utløses opplysningsplikt står du ikke lenger fritt til å la være å gi opplysninger, men plikter å gi opplysningene videre. Pasienten har ikke lenger råderett over den informasjonen som gis.

Helsepersonelloven § 32 hjemler i første ledd rett, og i annet ledd plikt til å varsle sosialtjenesten når bestemte vilkår er oppfylt. Etter første ledd kan du med pasientens samtykke gi opplysninger til sosialtjenesten der pasienten har behov for tiltak i sosialtjenestens regi. Opplysningene kan også gis uten pasientens samtykke der de ikke er omfattet av hovedregelen om taushetsplikt i § 21.

Etter annet ledd skal du av eget tiltak varsle sosialtjenesten der det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler slik at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.

Unntak som gir opplysningsrett følger av helsepersonelloven §§ 22-29.

Etter § 22 kan informasjon gis om pasienten samtykker til det. Pasienten har råderett over opplysninger om seg selv, og kan også samtykke til at informasjon gis videre.

Det kan reises spørsmål om hva som regnes som et samtykke. Høyesterettsdommen i Rt. 2006 s. 799 gjelder brudd på legers taushetsplikt og krav om oppreisning som følge av at det ikke kunne anses foreligge samtykke. En avdelingsoverlege ble funnet skyldig i brudd på taushetsplikten ved å gi opplysninger om en pasients sykdom. Opplysninger ble gitt til statsministeren, helseministeren og et fjernsynsteam om en pasients arvelige kreftsykdom. Dette ble formidlet videre på fjernsyn. Pasienten hadde bare samtykket til å være med i en TV-sending som pasient, ikke til at detaljer om sykdommen skulle formidles.

At pasienten gir samtykke til deling betyr ikke at opplysninger bør deles. Du må foreta en selvstendig vurdering av om pasienten forstår omfanget av samtykket, og om det er nødvendig å dele opplysningene. Samtykket må være utvetydig, og det må kunne trekkes tilbake når som helst.

Taushetsbelagte opplysninger kan etter § 23 nr. 1 gis til den som er kjent med opplysningene fra før.

Dette unntaket knytter seg til konkrete opplysninger som er kjente. Utgangspunktet er at dette unntaket ikke kan benyttes til å utvide andres kunnskaper om pasienten ved å gi ytterligere pasientopplysninger.

Statens helsetilsyn har i sak av 18.1.17 uttalt at det ligger i helsepersonells taushetsplikt å avstå fra videre spredning av opplysninger, selv om opplysningene er kommet ut. Det følger også av lovens forarbeider at det ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten med mindre det foreligger skjellig grunn til det.

At opplysninger kan gis videre der ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold følger av § 23 nr. 2.

Det er ikke holdepunkter i motivene til helsepersonelloven for at dette unntaket innebærer en utvidelse av adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger. Berettiget interesse må vurderes ut fra hensynet til pasienten, herunder om opplysningene etter sin art må anses å være sensitive eller ikke. Det kan f.eks. være at en person er lam eller blind, eller andre forhold som ikke kan skjules.

Opplysninger kan gis videre der individualiserende kjennetegn er utelatt, det følger av § 23 nr. 3.

Kravet er at alle kjennetegn som kan føre opplysningene tilbake til pasienten, er fjernet.

Bestemmelsen har ingen nærmere beskrivelse av hva som regnes som individualiserende kjennetegn. Slike kjennetegn kan være kjønn, navn, alder, bosted, fødselsdato mv. Kravet til hva som må regnes som kjennetegn vil variere, ettersom det dreier seg om et mindre eller større lokalsamfunn, og etter hvilke kjennetegn som i den aktuelle situasjon er egnet til å identifisere pasienten.

Tungtveiende private eller offentlige interesser kan overstige pasientens rett til taushet, jf.§ 23 nr. 4.

Hensynene som taler for å meddele ellers taushetsbelagte opplysninger må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet.

Høyesterett tok i Rt. 2008 s. 1491 stilling til om det var brudd på taushetsplikten at en psykiater varslet om trusler fra en pasient mot en politibetjent. Høyesterett kom til situasjonen ga psykiateren opplysningsrett etter § 23 nr. 4, eventuelt også etter § 31, slik at taushetsplikten ikke gjaldt.

Høyesterett henviste i saken til taushetspliktens formål, og uttalte at hensynene bak tilsier at det bør være en vid adgang for pasienter til fritt å kunne snakke med helsepersonell - ikke minst psykiater eller psykolog - uten å risikere straffansvar. Det skal etter Høyesteretts syn «en del til før utsagn som er fremsatt under konsultasjon med psykiater eller psykolog kan anses som en straffbar trussel».

Den fremsatte trusselen psykiateren hadde meldt fra om fremstod som konkret og reell, og Høyesterett vektla også at det var første gang psykiateren, som hadde 20 års praksis, hadde varslet politiet om en pasient.

Etter § 23 nr. 5 kan opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet.

Etter § 23 nr. 6 kan taushetsbelagte opplysninger gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

I denne bestemmelsen er det sagt uttrykkelig at unntak fra taushetsplikten krever hjemmel i lovgivningen. I unntaket må det klart fremgå at formålet er å gi adgang til å meddele opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det finnes en rekke slike lovbestemmelser, blant annet i helsepersonelloven, som innskrenker taushetsplikten.

Etter § 24 første ledd kan opplysninger gis videre etter en persons død der vektige grunner taler for det. Det skal i vurderingen tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser. Det må foreligge gode grunner for utlevering av opplysninger om avdøde. Det er ikke tilstrekkelig å vise til grunner som at det er hensiktsmessig og praktisk å utlevere slik informasjon.

Hvis det ikke foreligger som kan avdekke avdødes vilje, må alminnelige oppfatninger legges til grunn. Det må tas stilling til hva pasienten ville ønsket. I lovteksten er det inntatt krav om å vurdere hva avdødes vilje antas å være. Dette innebærer en plikt til å benytte hypotetisk tenkning for å finne fram til hva pasienten ville ha ment dersom hun eller han hadde hatt anledning til å gi uttrykk for sin mening. Hvis pasienten har gitt uttrykk for sin vilje før vedkommende døde, legges denne til grunn, f.eks. erklæringer mht. obduksjon eller uttalelser om at pasienten ikke ønsket at bestemte opplysninger skulle gjøres kjent for pårørende.

At det skal tas hensyn til «opplysningenes art» innebærer at pasientopplysningene i seg selv kan være styrende for om de skal utleveres. Opplysningene kan være ømtålige for avdøde slik at det må foreligge særskilte grunner til utlevering.

Helsepersonelloven § 25 omhandler opplysninger gitt til samarbeidende personell i forbindelse med behandlingen. Utgangspunktet er at taushetsplikten gjelder mellom helsepersonell, mens dette er et unntak som også gir hjemmel for å utveksle informasjon til andre enn helsepersonell, såfremt det er nødvendig av hensynet til å behandle pasienten.

Etter lovens forarbeider er vurderingstema om kommunikasjonen tjener pasientbehandlingen og ivaretar hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett.

Pasienten skal så langt det er mulig være kjent med at det utleveres opplysninger om han i samarbeidsøyemed, og kan med noen unntak motsette seg dette. Begrunnelsen for bestemmelsen er «å ivareta pasientens behov for oppfølgning og for å bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessige forhold i helsetjenesten». Et typisk eksempel på tilfelle hvor det kan gis opplysninger til samarbeidende personell er der flere personer skal behandle pasienten.

Det fremgår av forarbeidene at det ikke er nødvendig å innhente samtykke fra pasienten med mindre du har grunn til å være i tvil om pasienten ønsket slik informasjonsutveksling. Det kan være når det dreier seg om særskilt sensitiv informasjon eller hvor det er tvilsomt av andre grunner om pasienten ville gitt samtykke til informasjonsutveksling.

Etter helsepersonelloven § 26 første ledd kan helsepersonell gi opplysninger til virksomhetens ledelse. Ledelsen kan med andre ord ikke kreve innsyn i opplysningene. Forutsetningen for å kunne gi opplysninger er at det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Så langt det er mulig skal slike opplysninger gis uten individualiserende kjennetegn.

Bestemmelsen skal ifølge rundskriv fra Helsedirektoratet IS-8/2012 «tilrettelegge for virksomheter i helse- og omsorgstjenesten som har behov for et betydelig administrativt apparat med behov for systematisering av pasientdata og oversikter i forbindelse med ventelister, økonomiske oppgjørsordninger, refusjonsordninger og egenandeler m.m».

Denne adgangen til å gi opplysninger for å kunne gi helsehjelp synes mest hensiktsmessig i for eksempel sykehus, hvor det kan være aktuelt å gi helseopplysninger for å få pasienten prioritert eller i kø for å få utført en bestemt behandling av hensyn til pasientens helse og på initiativ fra behandlende helsepersonell.

Internkontroll defineres i forskrift om internkontroll § 3 som «systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen».

Kvalitetssikring generelt betyr å kontrollere at diagnostikk, behandling og annen helsehjelp gir de forventede resultater og å avdekke om kravene til kvalitet er oppfylt. Hva som omfattes av «kvalitetssikring av tjenesten» i § 26 er etter uttalelsene i Prp. 72 L (2013-2014) «sammenstilling og analysering av journalopplysninger fra flere pasienter som har mottatt samme type helsehjelp. Innholdet av opplysninger som sammenstilles vil avhenge av hva en ønsker å kvalitetssikre og av geografisk utbredelse».

Opplysningene skal som nevnt om mulig gis uten individualiserende kjennetegn. Helsedirektoratet har uttalt at vurderingstemaet må være om formålet kan nås uten at det innhentes personidentifiserbare opplysninger. Det skal foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvilke opplysninger som er nødvendige for å oppnå det aktuelle formålet, og det må kunne begrunnes hvorfor det opprettes lokale kvalitetsregistre med personidentifiserbare opplysninger. Begrunnelsen må videre være knyttet opp mot formålet med kvalitetssikring av tjenesten.

Det følger av uttalelsene at kvalitetssikringen må ha et bestemt formål. Det åpnes da for at det kan opprettes et internt register for å samle informasjon om for eksempel hvordan en bestemt type lidelse behandles i virksomheten. Bestemmelsen åpner ikke for at virksomhetens ledelse kan se gjennom pasientjournaler under påskudd av at tjenesten skal kvalitetssikres, hensynet til den enkelte pasients personvern veier tungt. I alle tilfelle er det helsepersonellet som kan gi opplysninger til ledelsen, det er ikke anledning til å søke i journalene til pasienter man ikke har til behandling selv uten å rammes av «snokeforbudet» i helsepersonelloven § 21 a.

Etter § 26 annet ledd skal helsepersonell gi opplysninger til virksomhetens pasientadministrative system om «personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data». Listen er uttømmende, det er ikke adgang til å gi opplysninger utover dette.

Bestemmelsen ble gitt fordi det var behov for å få klarhet rundt det rettslige grunnlaget for slike pasientadministrative systemer. De fleste sykehus hadde pasientadministrative systemer i bruk og var allerede avhengig av slike systemer for prioritering og administrasjon av pasienter. Lagring av pasientdata ved sykehusenes pasientadministrative systemer var basert på såkalt presumert samtykke, det fantes ikke lovhjemmel. Det ble presumert at pasienten aksepterte at det ble registrert et visst sett av opplysninger i sykehusets administrasjon for at sykehuset skulle kunne utføre de oppgaver de var pålagt. Det var også behov for pasientregistre i kommunehelsetjenesten i forbindelse med gjennomføring av fastlegeordningen.

Opplysningsplikten er regulert i helsepersonelloven kapittel 6 (§§ 30-34). Formålet med opplysningsplikten er å ivareta hensyn som anses mer tungtveiende enn de hensyn som begrunner taushetsplikten.

Helsepersonell plikter å gi opplysninger til tilsynsmyndighetene (Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket) etter helsepersonelloven § 30 for at tilsynsmyndighetene skal ha reell mulighet til å føre tilsyn med at virksomheten drives i overensstemmelse med lovgivningen.

Helsepersonell har opplysningsplikt til nødetater etter helsepersonelloven § 31 der det er nødvendig for at nødetatene skal kunne bistå i forsøk på å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

Helsedirektoratet gir følgende eksempler på avveininger du må gjøre før pasientopplysninger utleveres:

  • Hvor akutt er situasjonen/hvor mye haster det? 
  • Hvor viktig er det for å avverge/avgrense skaden/skadeomfanget at varsling skjer raskt?
  • Hvor sannsynlig/påregnelig er det at en handling/situasjon vil inntreffe, og hva er det potensielle skadeomfanget?
  • Er skaden allerede inntruffet – vil omfanget forverres uten varsling?
  • Er det tid til å undersøke nærmere hvor påregnelig handlingen/skaden er, eller er det nødvendig at politiet varsles umiddelbart? Helsepersonelloven stiller ikke krav til at det sikkert skal foreligge en situasjon hvor taushetsplikten kan settes til side. Samtidig stilles det større krav til vurdering og visshet før politiet varsles dersom det ikke foreligger en akuttsituasjon som krever umiddelbar inngripen.
  • Er de taushetsbelagte opplysningene nødvendige for at politiet skal kunne avverge skaden eller begrense skadeomfanget?
  • Hvilke opplysninger er nødvendig å utlevere?

Etter helsepersonelloven § 33 plikter du å være oppmerksom på forhold som kan innebære at barn trenger hjelp fra barneverntjenesten, og det skal gis opplysninger til barneverntjenesten der det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller andre former for alvorlig omsorgssvikt foreligger.

Det at du mener at barnet ikke lever under optimale forhold vil ikke være nok til å utløse opplysningsplikten. Generelt kan man si at opplysningsplikten utløses hvis barnet lever i en situasjon hvor det er fare for at barnet kan ta vesentlig skade. Om mistanke om slike forhold omfattes av opplysningsplikten vil blant annet avhenge av en totalvurdering av den skaderisiko barnet utsettes for. Eksempler på dette kan være karakter og hyppighet av vold, barnets allmenntilstand og eventuelt andre forhold som sier noe om hvordan barnet har det hjemme. Plikten til å utlevere opplysninger til barneverntjenesten inntrer når det er «grunn til å tro» at barnet blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det er ikke krav om at den som skal gi opplysninger vet sikkert at barnet trenger hjelp, men det kreves mer enn en svak mistanke.

Tannlegene er den eneste helsepersonellgruppen som jevnlig kaller inn og undersøker barn frem til myndighetsalder, og er med det i en unik posisjon til å avdekke og melde fra om mulig omsorgssvikt. Denne bestemmelsen er av stor betydning for NTFs medlemmer å være klar over. Meldeplikten til barnevernet er en del av tannlegenes grunnutdanning.

Husk å journalføre om det er gitt opplysninger til politi, barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten mv., og om samtykke er innhentet fra pasienten eller den som har kompetanse til å avgi samtykke i saken. Det skal angis hvilke opplysninger som er gitt.

Se gjerne også på policydokument om NTFs syn på Tannlegers rolle i arbeidet med å avdekke omsorgssvikt og overgrep mot barn , 57 kB, åpnes i nytt vindu.

Sist oppdatert: 3. desember 2019