1913

Ja

Felles tariff og takstsystem trer i kraft

I debatten i NTF om trygdelovene be det klart at tannlegene måtte bli enige om hvilke betingelser de skulle yte tannhelsehjelp betalt av sykekassene. Viktige premiss for NTF var at det skulle være fritt tannlegevalg og at betalingen skulle reguleres ved felles normaltakster fastsatt av lokalforeningene eller NTF sentralt.

Minimaltariffene ble vedtatt på generalforsamlingen i 1912 og trådte i kraft i 1913. Det var likevel opp til lokalforeningene å forhandle med de lokale sykekassene for å få tariffen gjennomført.

Først i 1918 lyktes NTF sentralt å komme til enighet i forhandlingene med Kretssykekassens Landsforening om en minimaltariff som kunne brukes i hele landet (unntatt Buskeruds amt).

Utfordring rundt oppslutning

Man så det som en utfordring at landets tannleger ville respektere en slik ordning og holde seg til takstene.

I 1912 var det rundt 450 praktiserende tannleger i Norge, hvorav ca 300 var medlem av NTF. Tannleger som ikke var medlem i foreningen, ville naturligvis ikke være bundet av tariff fastsatt av NTF. Det ble derfor viktig å øke foreningsoppslutningen og et større vervingsarbeid ble satt i gang.

Det ble også et behov for mulighet til egenjustis og det ble åpnet for å kunne ekskludere medlemmer som ikke fulgte reglementet. Utover eksklusjon ble det dessuten fremmet forslag om samarbeidsnekt, assistentblokade og vareboikott fra dentaldepotene. I NTFs representantskap 1913 ble det holdt foredrag om «Vår organisasjon. Nye linjer», hvor det i referatet er gjengitt at uttalelsen «alle midler er tillatt når de bare ikke fører til tukthus» høstet stor applaus.