Ledersiden, desember 2019

Leder i Dens in Mente 3/2019

Kjære kolleger

Innen dere leser dette regner jeg med at vi er i 2020, så da ønsker jeg dere god jul på etterskudd og håper 2020 blir et godt nytt år for oss alle.

Jeg ønsker videre å benytte anledningen til å si noe om representantskapsmøte som Vestfold Tannlegeforening har vært på. Det vil si, at VTF har sendt fire delegater til. De av dere som var på generalforsamlingen var med på å velge de fire, og disse var da på NTF's store hovedmøte for å diskutere og legge skissene for videre arbeid, både hva angår det politiske engasjementet angår og alt det andre fagforeningen jobber med. Skal man få NTF til å jobbe for noe, så skal man få det vedtatt her.

Jeg fremmet på dette møte et forslag til vedtak om noe jeg ville at NTF skulle jobbe med fremover. Forslaget mitt var at NTF(hovedstyre og sekretariatet) skulle forplikte seg til å jobbe for at autoriserte norske tannleger skal kunne kreve refusjon for enhver takst i det gule hefte. Det vil si at refusjonen skal følge pasienten og ikke behandleren, uavhengig av behandlingstype og diagnose.

Det er mange grunner til at jeg foreslo dette, men det tyngstveiende argumentet for meg personlig er at vi i disse tider må bestemme oss for om allmennpraktikeren skal evolusjoneres inn til å bli en supertannpleier eller om den faktisk skal forbli den spesialisten han er i munnhulen. Skal vi US'se og pusse og konse og sende resten av jobbene vekk? Rundt om i verden der det er refusjonsordninger og stønader fra offentlig hold, er det ingen andre steder meg (og heller ikke sekretariatet i NTF) bekjent at det finnes en slik begrensning som i Norge, at de forskjellige terapiene er seksjonert mellom spesialister og de som ikke er det. Dette er noe særegent for Norge, og det gjør at vi som yrkesgruppe får et enda mer begrenset arbeidsomfang og faller bak våre internasjonale kolleger. Et annet argument som veier tung for meg er også det faktum at det er betydelig samfunnsøkonomisk at hele yrkesgruppen kan benytte seg av alle refusjonene, for da vil den private betalende gruppen få de beste prisene og ikke minst tilgjengeligheten for behandling. Helseministeren kan kanskje til og med kutte på enkelte refusjonbeløp med god samvittighet uten å fjerne punktene for egenandelene til pasientene vi lbli lavere. Dette vil igjen stimulere tannlege til å kurse seg mer for å opprettholde kompetanse til å utføre godt nok arbeid, og faglig nivå vil være gjennomsnittlig høyere.

Forslaget mitt ble nedstemt. Sånn er det bare, men jeg mistenker at det dette tema er langt fra lagt dø, for presidenten og visepresidenten vår er begge helt enige med meg.

På gjensyn! Husk Torskekurset!

Mvh Faruk Surbehan